Trodde jeg skulle lure meg unna dette "tikke" opplegget, men den gang ei. Da vi kom hjem fra ferituren til Gran Canaria og skulle se på bloggen oppdaget jeg at vi var blitt "tikka". Tror alle vi kjenner som har blogg allerede er blitt "tikka" så vi får nok ikke sendt den videre, men seks spesielle ting om oss skal dere nå få vite.
1. Da jeg (Letta) var lita jente (barneskolealder) var jeg ekstremt beskjeden og pliktoppfyllende, og litt redd for å bli kjent med nye mennesker, i motsetning til nå som jeg elsker å bli kjent med nye mennesker og oppleve nye steder.
2. Da (Finn) var liten ca. 10-12 år var han og noen venner i en park i Molde og de hadde fått tak i en fyrstikkeske. De syntes det var spennende å tenne på små gresstuer og slukke ved å tråkke med skoene etterpå. Plutselig spredde ilden seg fortere enn planlagt og de fikk panikk. En av guttene ropte :"Heng i og tiss gutta", men ingen fikk ut en dråpe, ikke rart det ettersom de var livredde. Heldigvis oppdaget en nabo det som skjedde og fikk slukket "brannen" med en hageslange. Skrekken satt i, tenk om de hadde brent ned hele Reknesparken. Det ble slutt med lek av fyrstikker etter den episoden.
3. Da jeg(Letta) gikk på Høgtun folkehøgskole brukte en venninne og jeg frihelger til å "Haike" fra skolen og inn til Molde (ca. 1-2 timers tur) for å vitne, samtale og dele ut traktater og små bøker til de vi haiket med. Frimodige og entusiastiske var vi, og mange samtaler fikk vi på disse turene, men først i ettertid så vi "farene" ved å haike, men vi hadde heldigvis englevakt og alt gikk bra. Vi var inspirert av det vi hadde opplevd med Gud og ønsket å dele det med andre.
4. Noe av det beste jeg vet er store "raspeballer" (kumle-klubb) med bacon, kjøttknoker, gulrot og kålrabi. NAM NAM. De gangene jeg fikk det til middag spiste jeg alltid mye mer enn vanlig. Potetballer er jo ikke akkurat det mest lettfordøyelige heller. Jeg har også alltid elsket iskrem, og skrøt til familien og sa at jeg uten problem skulle klare å spise opp en hel toliters vaniljeis alene, etter et middagsmåltid. En dag etter at jeg hadde spist meg sprengmett av "raspaballer" og tilbehør kom pappa opp fra fryseren med en steinhard toliters vaniljeis Dette var på 70-tallet så det var før myk-isens tidsalder. Isen var egentlig beregnet på alle 7 i fam. men pappa ville sette meg på en prøve ang. mitt selvskryt om isspising. Jeg ble spurt om jeg ville spise isen nå rett etter middagen, jeg måtte spise i ett uten pauser og hvis jeg ikke greide det måtte jeg bruke av mine lommepenger for å kjøpe en is til hver enkelt i familien. Pappa trodde selvsagt at jeg tok til vett og ville gi opp veddemålet, men nei da, sta som jeg var sa jeg at det var ikke noe problem å spise opp isen alene. Jeg satte igang, fikk nesten ikke sjeen nedi så hard og kald den var, men å gi opp nei det hadde jeg ikke råd til. Sjeen satte seg fast i munnen og leppene pga. kulden, men bit for bit gikk ned og etter ca. 20 min. var all isen oppspist. Jeg var kvalm, uvel, og stappende mett, men jeg hadde greid veddemålet. Men historien forteller også at det gikk LANG tid før jeg smakte iskrem igjen. Fremdeles i dag elsker jeg iskrem men nå i mer moderate porsjoner.
5. Jeg (Letta) har alltid hatt langt hår som jeg selv har ordnet og klipt. Da jeg skulle gife meg høsten -79 tenkte jeg at jeg ville prøve en frisør for å få satt det opp og ordnet det fint til den store dagen. Jeg ringte rundt til mange frisørsalonger i Molde for å finne ut hvem som var flinkest med langt hår. Jeg fikk anbefalt en salong og heldigvis bestilte jeg en prøvetime en uke før bryllupet. Jeg ankom, satte meg i stolen og ga frisøren frie tøyler til å lage det hun mente passet best. Ruller kom i håret, Måtte sitte til tørk med hodet inne i ei stor glovarm kuppel som spydde ut en slik varme at ikke bare håret ble tørt, jeg følte meg kokt og hele ansiktet var knallrødt. Ja, ja, man må vel lide litt for skjønnheten tenkte jeg, og frisøren fortsatte med oppsetting, hårnåler som stakk seg inn i hodet, korketrekkere osv. Det var mildt sagt ei pinefull stund. Jeg hadde aldri vært hos frisør tidligere og ante ikke noe om at det gikk an å klage, og si at jeg ikke var førnøyd osv. Jeg betalte i stillhet og gikk, Finn som hadde sittet på venterommet holdt på å knekke sammen av latter da han så meg, det styrket det jeg hadde fryktet at jeg ikke så ut idet hele tatt, Dommerparykk sa Finn. Heldigvis var det en vask ved utgangen så jeg fikk vannkjemme det verste, og jeg sa strengt til Finn at vi spurter direkte til bilen uten å snakke med noen, jeg må hjem for å vaske ut dette kråkereiret. Som sagt så gjort. Ang. bryllupet ordnet jeg frisyren selv og var godt fornøyd. Jeg har kun vært hos frisør en gang til, det var da jeg og Renate tok permanent, full kruskontroll på begge to. Nei takk, jeg har fått nok av frisører, jeg ordner håret selv, det er billigst og best, ihvertfall så lenge jeg klarer det.
6. Min kjære mann har alltid vært hjelpsom og ryddig av seg. Det jeg nå skal fortelle skjedde da barna var små ca. 5-6 år gamle. Vi har en ganske stor hage og vi elsker begge blomster og ha det fint rudt oss. Vi hadde ikke så mye å rutte med økonomisk den tiden, men blomster skulle vi ha, så billigste alternativ var å kjøpe noen frøposer, så selv, prikle, passe på med lysforhold, varme og vann. Mye arbeid som varte i ca. to mnd. da var endelig alt klart til å plantes ut i hagen, Jeg hadde ca. 150 små grønne stiklinger som skulle bli til et blomsterflora om noen uker. Jeg planta alt ut en formiddag mens Finn var på jobb. Husket ikke å fortelle det til Finn, for rett etter middagen skulle jeg og barna på besøk til en venninne noen timer. Finn skulle ordne ting hjemme. Da vi kom hjem la vi barna og etterpå sa Finn smilende og stolt: Kom og vær med ut i hagen en tur, du aner ikke hvor mye ugras jeg har luket bort mens du var borte, du skal få se hvor fint det har blitt nå. Med bange anelser gikk jeg ut og oppdaget at han hadde luket bort hver eneste av de små stiklingene mine. Jeg er ikke typen som blir fort sint, men akkurat der og da ble han hudflettet, jeg var så sint at jeg freste og tenkte på alle de ukene, dagene, timene jeg hadde brukt på å få fram de små plantene som skulle bli så fine. Han trodde at han hadde gjort meg en stor tjeneste og ventet på skryt istedet for kjefting. Etter den tid tar han seg av plenklipping og luking der jeg viser han hva som skal bort. I ettertid ler vi av den episoden men der og da var det ikke godt å være Finn noen dager. Men jeg må si at jeg har verdens beste og hjelpsomme mann på jord som jeg elsker over alt annet på jord.
Dette var noen ting vi har opplevd, og som vi håper har vært litt moro å lese om.
HIPP HIPP HURRA !
